I USA er det tradisjon at man går på skoleball. Det er et høydepunkt, og ganske mange gleder seg til den store begivenheten.

Constance McMillen er en 18 år gammel jente som hadde tenkt seg på skoleballet som, skulle være 2. april i år. I desember i fjor kontaktet hun rektoren på skolen og spurte om det var ok at hun tok med seg jentekjæresten sin på ballet. Hun fikk beskjed om at det ikke var lov. Hun kontaktet rektoren på nytt i januar, og spurte om hun kunne ha på seg en smoking på ballet. Det fikk hun heller ikke lov til.
De fikk beskjed om at de kunne komme på ballet, men de kunne ikke oppføre seg som et par. De fikk ikke engang lov til å holde hverandre i hendene. Og dersom de viste kjærtegn av noe slag, kom de nok til å bli kastet ut.

Nå har skolen valgt å avlyse hele ballet, og ødelegger dermed ikke bare for Constance og hennes kjæreste, men for alle de andre som også har gledet seg til denne store begivenheten. Dessverre har det ført til at en god del av medelevene har lagt skylden på Constance.

I går var Constance på The Ellen DeGeneres Show, og fikk fortalt sin historie. Og det er vel ingen tvil om at Ellen kan være med på å rette et enda større fokus på denne saken. Og kanskje det kan føre til at andre skoler ikke er så dumme at de vil lage egne regler for sine homofile elever. For dette handler om diskriminering på grunn av legning.

Vurdert til: av 13 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var nok mange som fikk kaffien i halsen da de for noen uker siden fikk høre at Jan Thomas og hans unge ektemann ville benytte seg av surrugatmor. Som om ikke det var nok til å skape et jordskjelv blant folket, uttalte de også at de kunne skaffe seg egg fra en flott modell. De skulle visstnok ha et pent barn.

Bruk av surrogatmor er ulovlig i Norge. Og som kjent, alt som er ulovloig er automatisk også umoralskt og fryktelig uetisk.

Er virkelig bruken av surrogatmor uetisk og galt? Ja, vil nok mange si. Fordi man unytter fattige kvinner som trenger penger. Vel, om man unytter dem kommer jo veldig an på den individuelle situasjonene. Dersom man har indiske kvinner som blir truet på livet for å bære fram hvite barn til vellykkede norske par, så er det selvsagt uetisk og galt. Men dersom det er snakk om frivillighet, en tjeneste som man får betalt for, er det vel ikke galt?

Noen vil nok komme med at dette er begynnelsen på et sorteringssamfunn, hvor kun de vellykkede skal få overleve. Vel, det har vi jo hatt lenge. Både blant menneskerasen og andre dyreraser. Mr. Darwin hadde en fin teori om nettopp dette, og man ser jo daglig beviser for at det stemmer. Vi sorterer hele tiden. Med tanke på barn begynner det med at vi sorterer ut hvilken partner vi skal ha, vi spiller ikke bingo når det gjelder slike ting. Og så ender det opp med at vi finner en passende kandidat å få barn med.

Designbarn er et hyppig brukt navn på barn som kommer til verden på denne måten. Det er fordi man kan velge hvilke egg og sperm som skal benyttes for å skape det nye livet. Men, er det ikke slik det foregår ved sånn vanlig kjedelig samleie da? Mann og kvinne som tiltrekkes av hverandre og som bestemmer seg (noen gjør jo ikke det en gang da, de tenker ikke på at samleie kan føre til barn) for å få barn. Hvem man tiltrekkes av stort sett individuelt, selv om mange er ganske enige om hvilke fasonger og kropper som er attraktive. Vi bedriver jo allerede en form for sortering når vi finner oss en partner. Er det da så ille å fortsette å gjøre det når man ønsker å lage et barn? Uansett så designer man jo sine barn. Man velger en partner, og ser hvilke kvaliteter han eller hun har, og man må ha et ønske om at noen av disse kvalitetene skal videreføres til det neste slektsleddet. Dersom man ikke ønsker det, får man ikke barn sammen, eller man finner seg en ny partner.

Noen er altså villige til å engasjere en tredjepart og evnt. flere for å få seg sin etterlengtede familie. Noen betaler mange hundre tusen, andre noen få titalls tusen. So what? Gjør det noe? Har måten et barn blir lagt på noe å si?

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Svein Magne Pedersen forsøker å vekke dødt barn til live. Dette er ikke første gang man hører slike historier fra denne mannen.

Denne mannen tar seg godt betalt for å gjøre sine tjenester. Han bruker penger som middel for å “hjelpe” andre menensker. Jeg har selv lest i bladet hans, Legedom, og har selv sett hvordan mennesker blir lurt. Jeg har en bestemor som i flere år har betalt penger til Svein Magne Pedersen. Hun sliter med mye vondt i rygg og knær. Hun har skrevet brev til han, og fikk tilbake et standardisert svar, (hun selv trodde at det var et håndskrevet brev fra han), samt et salvebånd. Hun kuttet ut fysioterapi og medikamentell behandling fordi hun var overbevist om at Pedersen kunne hjelpe. Dessverre ble hun verre, og det endte med én uke på sykehuset. Hun har også forsøkt å ringt han, men jeg fikk henne til å avstå fra det, da det koster flesk.

Fremdeles sender hun ham penger for å motta medlemsbladet.

Men at Svein Magne Pedersen kan få seg til å reise til foreldre som har mistet sitt barn, for å forsøke å vekke det, det blir smakløst. Pedersen bør forstå at han ikke har en slik evne. Og ved i det hele tatt å forsøke, bringer han et håp til disse foreldrene, og skaper en forventing til noe som Pedersen selvsagt ikke kan gjøre noe med. Det er unødvendig å utsette sørgende foreldre for en slik påkjenning. Såpass med empati og moral burde da Pedersen inneha.

Men, Pedersen burde slutte å ta seg betalt. Hans forbilde, Jesus, tok seg ikke betalt for slike tjenester. Nå skaper Pedersen kun falske forhåpninger, mens han gnir seg i hendene for å ha lurt så mange og for at han selv sitter igjen med en flott bunke med cash.

Vurdert til: av 35 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har du tips til god musikk?

Jeg skal på en lang busstur, den skal etter planen ta 7 lange timer. Jeg er ingen stor fan av å tilbringe så lang tid på en buss, men må man, så må man. Heldigvis har jeg en Ipod som kan underholde meg litt. Men, jeg trenger litt ny musikk. Derfor lurer jeg rett og slett på om det er noen her som har noen knakende gode tips til hva jeg kan lytte på…Ingen forslag er dumme, og jeg kan høre på ganske mye forskjellig. Det eneste jeg ikke liker er jazz…det forstår jeg meg rett og slett ikke på.

Det som allerede er lagret på Ipoden er Queen, Michael Jackson, Pink Floyd, Madonna, og litt av Lady GaGa og Eurythmics.

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da jeg gikk på barneskolen husker jeg at det ble gjort stor stas på kvinnedagen. Da skulle vi jentene i klassen feires. Lærerne snakket om kvinnedagen, og om alle de viktige tingene som menn tok for gitt, men som kvinner ikke hadde. Det typiske eksempelet var selvsagt stemmeretten, som menn lenge hadde for seg selv. Jeg husker at en gutt i klassen spurte om man ikke hadde en egen mannsdag – da svarte læreren at alle andre dager var mannsdager. Vel, mye har endret seg siden barneskolen. Og kvinnedagen er da ikke lenger noe viktig.

For meg er alle dager kvinnedager. Vi kvinner har muligheter til å gjøre som vi vil, når vi vil. Vi lager våre egne begrensninger. Vi er selvsagt flinke til å syte, men vi må slutte med det, og heller behandle folk skikkelig. Og ikke minst, stå på og gjøre det vi kan selv.

F.eks. kvinnelige sjefer. For noen bitches! Jeg har hatt tre ulike kvinnelige sjefer, og de klarte alle å forsure arbeidsmiløet. Det samme gjorde en del andre kvinner også, og det er vel ikke noe sjokk at dette gjelder kvinnedomminerende arbeidsplasser. Muligens har enkelte kvinner et så stor midreverdighetskompleks at de må vise styrke ved mobbing og sure miner. Kvinnens måte å få en penisforlenger kanskje?

Kvinnedagen bør ikke lenger kalles for kvinnedagen. Den burde døpes om til “Ottarkvinnenes sutredag”. For det er vel ikke til å komme bort fra at 8.mars er og blir Ottarkvinnenes helligdag. Da skal BH’en av og den skal brennes. Da skal alle få et inntrykk av at kvinnen er et lite vesen som ikke klarer seg selv, og som trenger staute Ottardamer til å passe på, og skal brøyte veien for oss små, søte, uskyldige piker, som selvsagt ikke gjøre en flue fortred.

Ha en flott mandag folkes, for det er kun det denne dagen er. En helt vanlig mandag!

Vurdert til: av 15 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

They fuck you up your mum an dad
They may not mean to but they do
They fill you with the faults they had
And add som extra just for you

Dette er hentet fra diktet This Be The Verse av Philip Larkin

Foreldre. Vi vokser opp med dem og de fyller oss med forestillinger om verden. Vi lytter til dem og later som om vi forstår. Vi hater alle som våre foreldre hater. Vi forstår ikke hvorfor, ikke før vi selv blir store nok til å forstå. Da er man ikke lenger tilhengere av FrP. Da synes man ikke at det aller viktigste er å ha gode karakterer, bare fordi foreldrene våre synes at det er det viktigste. Vi synes ikke at Dagsrevyen er en hellig stund, eller at Sentrum er ukens høydepunkt. Vi spiser synes ikke lenger at skiturer med familien er et must i påskeferien, og vil heller bruke tiden på venner. Vi vokser, vi er klare til å bli voksne. Klare til å bli som våre foreldre?

Vurdert til: av 1 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Først ble det sagt at Anette Sagen skulle bli den første til å hoppe i den nye Holmenkollen. Det skulle skje i kveld. Men allerede i går satte den første hopperen utfor bakken, og det var ikke Sagen. Nei da, det var Bjørn Einar Romøern som fikk den æren. Fy faen så idiotisk! Hvorfor går man først ut med en stor nyhet, og sier at Sagen skal få være først, og så tillater man at mannlige hoppere får prøve bakken? Hva skjer? Vil man ikke at bakken skal bli historisk? Det ville ha vært første gang at det er en kvinne som innvier en slik bakke. Og Sagen har virkelig fortjent det.

Det som er så galt med dette er at det nettopp er Romøren som fikk hoppe først, selv om det bare var et \"prøvehopp\". Ikke fordi at han er av det mannlige kjønn, men fordi han var den andre kandidaten til å få hoppe først i Kollen. Sagen “vant” og skulle altså bli den første. Likevel klarer Romøren å bli den første. Prøvehoppere er greit nok det, men ikke at det da blir profilerte hoppere som Romøren.

Styrelederen i Kollenhopp, Roar Gaustad , sier at dette handler om sikkerthet. Ja vel, men hvorfor sender man ut Romøern først? Ville man ha sendt ut Sagen først for sikkerhetens skyld dersom rollene hadde vært byttet om? Jeg tror nok ikke det. Gaustad selv ville jo at Romøern skulle være først, og ja, nå fikk han det som han ville.

Det er vel noen gamle gubber som ikke vil at kvinner skal få være først, og som tviholder på sin manndom, ved at Romøern ble den første til å hoppe. Idioter! Og jeg er enig med far til Sagen: Drittsekker!

Vurdert til: av 29 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Anni Friesinger-Postma viste i natt noe som kan være starten på en helt ny OL-grein. Hun deltok i lagtempo, men rett før målgang var hun ekstremt stiv, fikk et feilskjær og datt så lang hun var. Men hun måtte jo i mål, så hun svømte seg i mål. Laget hennes, Tyskland, slo USA i semifinalen, og vant senere finalen. Siden dette var en slik suksess, regner jeg med at denne øvelsen kan bli ganske så populær;)

Se det komiske klippet her

Vurdert til: av 1 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg føler for å skrive litt bruddet mellom meg og kjæresten min. Det hele skjedde ganske fort egentlig, det var ikke en lang samtale med mye tårer, kjefting og krangling.

Det hele skjedde for over 4 år siden. Dette handler altså om min første virkelige kjæreste. Vi møttes på nettet, men bodde på samme sted. Vi fant ut at vi burde treffes utenfor nettet, og fant ganske raskt tonen. Vi var nokså like, vi hadde de samme meningene, den samme humoren, vi likte den samme musikken og likte de samme filmene. Kort tid etterpå ble jeg forelsket. Det samme ble hun. Vi ble sammen, og jeg var overlykkelig. Endelig fikk jeg meg kjæreste. Jeg storkoste meg. Følte meg som en prinsesse. Hun var så god, vakker, snill og ikke minst – hun var kjæresten min.

På den tiden var jeg inne i skapet. Jeg var ikke åpen, for uten om noen nære venner. Hun derimot var åpen. Familien visste om oss, og jeg hadde et godt forhold til foreldrene hennes. Jeg ble god venn med yngste broren hennes også. Men her var problemet. Hun var åpen, jeg var ikke. Siden jeg var sammen med henne da jeg bodde hjemme, ble det en del utfordringer. Hun ville at vi skulle holde hender når vi var på kino, hun ville holde rundt meg når vi var ute, hun ville kysse meg. Jeg vegret meg for alt det. Jeg var livredd for at noen skulle se det, for at noen skulle forstå at jeg var lesbisk. Hun var aldri hjemme hos meg. Det nærmeste hun kom var at vi kjørte forbi huset en gang.

Forholdet endte i et vondt brudd. Jeg ville ikke gjøre det slutt, men jeg klarte ikke å være sammen med henne. Jeg klarte ikke å gi henne det jeg ønsket. Hun ville bare vise alle at hun var glad i meg, og jeg ville det jeg også, men klarte det ikke. Forholdet endte en kald vårdag, på en parkeringsplass til et turområde. Det var regn og sludd i luften. Hun visste nok ikke noe om at jeg kom til å gjøre det slutt. Ikke gjorde jeg det heller. Det var da det kom folk til parkeringsplassen at jeg forstod at jeg måtte gjøre det slutt. Jeg slapp hånden hennes som om det skulle ha vært glødende kull jeg holdt. Jeg flyttet meg bort fra henne, begynte å gå bort fra henne og de folkene som kom. Da vi ble alene igjen begynte jeg å gråte. Jeg fikk hikstet frem at jeg ikke klarte å være sammen med henne.

Vi sa noen få ord til hverandre. Så var det slutt.

Nå, snart 4 år etterpå, tenker jeg fremdeles på det. Jeg tenker på hvilken idiot jeg var som avsluttet det på en slik måte. Jeg har ikke snakket med henne siden da. Kanskje jeg burde ha gjort det, forklart nærmere hvorfor. Men nå, nå er det nok for seint.

Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For noen år siden, vel, det vil vel si for 16-17 år siden, tenkte jeg på meg selv som en gutt. Jeg hadde noen følelser som ikke stemte helt med det kjønnet jeg hadde, derfor tenkte jeg for meg selv at jeg egentlig var en gutt. Det var ingen stor sak, jeg var jo likevel den jeg var. Jeg var ikke veldig jentete av meg da jeg var unge, men jeg hadde langt hår, barbiedukker, andre dukker, dukkevogn og kosedyr. Men jeg hadde også lego, lekebiler og lekebåter, pistoler og sverd. Jeg hadde guttevenner og jentevenner. Ut fra det jeg husker likte jeg best å være med guttene, i alle fall da jeg var i barneskolealderen. De var opptatt av å sykle, klatre i trær, springe, lekeslåss og ikke minst spille tvspill. Det var kult det. Jeg var en av gutta. Noen jenter trodde faktisk at jeg var en gutt, og jeg lot dem tro det. Fordi det føltes riktig at jeg var det.

Jeg var ingen gutt. Jeg forstod det da det gikk opp for meg at de følelsene jeg hadde skyldtes forelskelse. Jeg ble forelsket i jenter. Det var derfor jeg var så lik guttene. Jeg likte jenter på samme måte som dem. Jo eldre jeg ble, jo mer forelsket ble jeg i jenter. Men jo mer jeg likte jenter, jo vanskeligere ble det. Jeg husker fremdeles den dagen da jeg forstod at jeg var en outsider. En som ikke passer inn. De andre jentene snakket om Hanson-brødrene, Backstreet boys, Westlife og alle de andre boybandene. Jeg hadde helt andre interesser. Jeg forstod ikke den fascinasjonen for gutter og menn som de andre jentene hadde. Jo visst kunne en mann være kjekk, men ikke noe mer enn det. Men en dame, YES! Hun kunne være vakker, pen, flott, få det til å kile i magen, de flotte kurvene, smilene, håret, øynene deres. En mann kunne da ikke måle seg med en kvinne.

Det er rart å tenke tilbake på barndommen, på de små hintene som varslet meg om at jeg er lesbisk. På et lite tidspunkt var jeg i tvil om jeg var lesbisk, men nå når jeg tenker tilbake er det jaggu meg ikke mye tvil. Jeg er bare den jeg er jeg.

Vurdert til: av 63 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende