av
in søndag, oktober 19th 2008 Lagret under:
foreldre,
homofili,
lesbisk,
lesbos
Hadde i dag mitt første møte med mine foreldre siden januar. Mitt første møte med dem etter at jeg ”kom ut av skapet”. Jeg møtte opp, og var ganske nervøs. Jeg merket med en gang da jeg kom inn i huset at det var en trykket stemning. Mine foreldre sa veldig lite i starten, de hadde lite øyekontakt med meg. Men de slapp meg nå inn, og jeg fikk sette med ned sammen med dem.
Vi spiste en god middag, og de gikk rolig for seg. Litt småpjatt om bygda, hvem som var gått bort, hvem som hadde giftet seg, hvem som hadde fått barn osv. Bygdesnakk altså. Etter middagen følte jeg for å prate om hva som skjedde sist. Jeg spurte kort og godt hvilke tanker de hadde gjort seg. Og det var tydelig at de hadde tenkt.
Mamma pratet om at det var vanskelig å godta at en av hennes døtre var lesbisk. Hun følte at det var ekkelt å tenke på, det var unaturlig. Mest av alt hang hun seg opp i den seksuelle biten, og hadde mange tanker om hvor ekkel og merkelig sex lesbiske hadde. Hun var også inne på det at hun mente at lesbiske forsøkte å være noe de ikke var, nemlig menn. Og hun ville ikke akseptere meg som en slik person.
Pappa var litt av samme oppfatning. Han syntes det var helt feil at jeg som kvinne skulle finne meg en dame og være sammen med henne. For han var det umulig å forstå at jeg ikke ville være sammen med en mann, få barn og alt det der. Han var også ganske klar på det at han ikke ville ha besøk av meg og min eventuelle kjæreste eller møte henne.
Etter at de hadde fått sagt det de ønsket å si, følte jeg for å si noe om min situasjon ang. dette.
Jeg fortalte først om hvor vanskelig jeg selv hadde det i vinter, men at jeg nå har det mye bedre. De fikk vite at jeg nå har en kjæreste som jeg er veldig glad i. Og jeg sa at jeg ikke ville godta at de hadde et slikt generaliserende syn på meg og den jeg er.
De sa så noe om at de var glad i meg, men at det var for rart og ekkelt at jeg er som jeg er.
For meg ble det tungt å høre dette, da jeg ikke har endret meg noe, jeg er den jeg alltid har vært. Jeg har vært lesbisk like mange år som jeg har vært i live. Og det er noe som kommer til å være slik til den dagen jeg er dø.
Jeg sa klart i fra om at de måtte tenke seg nøye om hva de ønsket ut av forholdet vårt. Enten fikk de leve med det å ha en ekkel datter, eller så fikk de leve med det å ikke ha meg som datter.
Er jeg urimelig?
Tips oss hvis dette innlegget er upassende