av
Lesbos in torsdag, februar 25th 2010 Lagret under:
lesbos Stikkord:
brudd,
forhold,
kjæreste,
lesbos
Jeg føler for å skrive litt bruddet mellom meg og kjæresten min. Det hele skjedde ganske fort egentlig, det var ikke en lang samtale med mye tårer, kjefting og krangling.
Det hele skjedde for over 4 år siden. Dette handler altså om min første virkelige kjæreste. Vi møttes på nettet, men bodde på samme sted. Vi fant ut at vi burde treffes utenfor nettet, og fant ganske raskt tonen. Vi var nokså like, vi hadde de samme meningene, den samme humoren, vi likte den samme musikken og likte de samme filmene. Kort tid etterpå ble jeg forelsket. Det samme ble hun. Vi ble sammen, og jeg var overlykkelig. Endelig fikk jeg meg kjæreste. Jeg storkoste meg. Følte meg som en prinsesse. Hun var så god, vakker, snill og ikke minst – hun var kjæresten min.
På den tiden var jeg inne i skapet. Jeg var ikke åpen, for uten om noen nære venner. Hun derimot var åpen. Familien visste om oss, og jeg hadde et godt forhold til foreldrene hennes. Jeg ble god venn med yngste broren hennes også. Men her var problemet. Hun var åpen, jeg var ikke. Siden jeg var sammen med henne da jeg bodde hjemme, ble det en del utfordringer. Hun ville at vi skulle holde hender når vi var på kino, hun ville holde rundt meg når vi var ute, hun ville kysse meg. Jeg vegret meg for alt det. Jeg var livredd for at noen skulle se det, for at noen skulle forstå at jeg var lesbisk. Hun var aldri hjemme hos meg. Det nærmeste hun kom var at vi kjørte forbi huset en gang.
Forholdet endte i et vondt brudd. Jeg ville ikke gjøre det slutt, men jeg klarte ikke å være sammen med henne. Jeg klarte ikke å gi henne det jeg ønsket. Hun ville bare vise alle at hun var glad i meg, og jeg ville det jeg også, men klarte det ikke. Forholdet endte en kald vårdag, på en parkeringsplass til et turområde. Det var regn og sludd i luften. Hun visste nok ikke noe om at jeg kom til å gjøre det slutt. Ikke gjorde jeg det heller. Det var da det kom folk til parkeringsplassen at jeg forstod at jeg måtte gjøre det slutt. Jeg slapp hånden hennes som om det skulle ha vært glødende kull jeg holdt. Jeg flyttet meg bort fra henne, begynte å gå bort fra henne og de folkene som kom. Da vi ble alene igjen begynte jeg å gråte. Jeg fikk hikstet frem at jeg ikke klarte å være sammen med henne.
Vi sa noen få ord til hverandre. Så var det slutt.
Nå, snart 4 år etterpå, tenker jeg fremdeles på det. Jeg tenker på hvilken idiot jeg var som avsluttet det på en slik måte. Jeg har ikke snakket med henne siden da. Kanskje jeg burde ha gjort det, forklart nærmere hvorfor. Men nå, nå er det nok for seint.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende